For å være ærlig…

Jeg har det ikke noe særlig bra psykisk for tiden. Etter at vi mistet Tiberius har bare alt gått nedover og jeg føler på at det er veldig vanskelig akkurat nå. Det er vanskelig å dra på butikken, være ute, rydde eller lage mat. Det er vanskelig å spise sunt, og jeg bruker mye krefter på å avstå fra fristelsen om å spise meg inn i godteri koma.

Alt jeg klarer å tenke på er hvordan Tiberius luktet. Hvordan jeg kysset pannen hans og koste med han helt til han sovnet. Hvordan han lagde koselyder rett før han sovnet.

Og her sitter jeg da, med en helt ny kaninjente som fortjener all min kjærlighet, men jeg klarer ikke knytte meg til henne. Jeg vet at det kommer til å bli bedre etterhvert, men det gir meg dårlig samvittighet. Hun er så nydelig og full av liv.

Det er ikke alltid at jeg tenker på det at jeg har en diagnose, men når slike ting som dette slenger meg ned i grøfta blir jeg veldig klar over at den er der. Jeg kjenner på at det er veldig vanskelig akkurat nå, og jeg håper det blir bedre snart. Det er vondt å puste uten Tiberius akkurat nå. Jeg ser gjennom bildene på mobilen min og vil bare gråte. Jeg brøt sammen da mamma var her i går. Kanskje noen av dere synes at man ikke skal bli så lei seg over et dyr, men dere som har elsket dyr vet så inderlig godt hvor vondt det gjør når de forlater oss.

Uansett, takk for oppmerksomheten.

Tanker og kaninliv

Vi har fått dato til kastreringen av Gaia. Onsdag (altså 4.05) skal hun legges under kniven og jeg er så utrolig redd. Det er alltid en risiko når kaniner blir lagt i narkose, og risikoen er litt større fordi Gaia er av rasen Belgisk Kjempe. Om hun ikke klarer seg så vet jeg ikke hva jeg gjør. Erik trøster meg med at det helt sikkert kommer til å gå bra, men jeg er ikke så lett å overbevise.

I dag tok vi med begge kaninene ut på verandaen. Gaia har en stor personlighet og noe av det beste hun vet er å bli kost i pannen, løpe villt rundt og stikke hodet inn i innganger som er alt for små.

Hun la seg ned etter litt løping. Det er deilig å være ute.
IMG_5351
Atlas undersøker det nye reiseburet deres. Gaia er jo stor, så det forrige ble rett og slett for lite.IMG_5352
Siden Gaia er ukastrert er det veldig viktig for henne å markere alt hun ser. Her ser dere at hun markerer pappesken. “Min!” tenker hun.IMG_5356
Titter ut gjennom verandaen. Her var det mye spennende å se på.IMG_5359
Fin positur. Jeg har alltid hatt en svakhet for Belgiske Kjemper. Dere ser sikkert hvorfor.IMG_5364
Atlas var ikke så interessert i å løpe. Han ville heller spise høy.IMG_5368

Når mat blir en besettelse

I et par år har jeg hatt et problem jeg ikke har villet snakke mye om. Det er ikke et sånt problem som er så lett å skjønne seg på, selv ikke for meg selv – så derfor har jeg ikke hatt så stor lyst til å få det ut i lyset. På mange måter er det flaut og fælt og rett og slett noe jeg vil unngå å tenke på så mye som mulig.

Jeg har et ekstremt usunt forhold til mat og godteri. De siste årene har jeg slitt mye med overspising og det har tæret på meg fysisk og psykisk. Jeg har gått opp 25 kilo og har mistet kontrollen over hva jeg putter i munnen.
Om jeg føler meg dårlig psykisk har jeg funnet trøst i sjokolade og is. Nå snakker jeg ikke om å ta seg et par sjokoladebiter som kos, nå mener jeg å sluke en hel sjokoladeplate og 2 is som om jeg ikke hadde spist på flere dager. Jeg har kastet opp flere ganger fordi jeg rett og slett har presset i meg for store mengder i forhold hva kroppen min tåler.
Det har nesten ikke gått en dag uten utskeielser, og nå har jeg funnet ut at det er på tide med forandring.
Jeg innså for en tid tilbake at det eneste som holder meg sunn og frisk er alderen min. Om jeg fortsetter slik jeg har gjort vil jeg (nesten garantert) utvikle diabetes og leddplager da begge deler ligger i familien min.

For meg har det ikke vært så enkelt som å “skjerpe seg” eller “bestemme seg” for å bli bedre. Jeg har flere ganger tenkt “nå er det nok” og klart å holde meg unna i kanskje en uke før jeg havnet tilbake på samme veien. Problemet mitt strekker seg slik at når jeg skal spise sunt, får jeg ofte dårlig samvittighet for at jeg spiser for mange druer, eller for ofte i løpet av dagen. Jeg har ikke klart å gi meg selv pause fra all kjeftinga som har fått meg til å gi opp igjen og igjen.

Jeg skriver dette som hjelp til meg selv. Å gi meg selv en livslinje der jeg kan akseptere at det er lov å være sulten, men man kan spise noe sunt i stedet for en sjokolade. At det er lov å være lei seg uten å trøstespise enorme mengder mat og godteri. At det er lov å slite med noe uten å føle seg svak og elendig.

Akkurat nå er målet å spise vanlig sunn mat 6 dager i uka, med en fri dag på lørdag, kombinert med trening. Jeg skal klare dette, og ved å skrive det ned på bloggen så har jeg noe jeg kan lese på – når jeg føler for å gi opp.