Historien om hvordan jeg brakk foten

I går rundt klokken 8 på kvelden fikk jeg så innmari lyst på mango. Jeg tenkte en stund på om jeg skulle orke å gå på butikken, og kom fram til at lysten på mango var så stor at jeg måtte dra. Jeg tok på meg jakka og vinterskoene og begynte å gå. Det var veldig glatt ute men jeg tenkte ikke noe særlig over det. Da jeg hadde kommet ca 20 meter unna leiligheta mi begynte jeg plutselig å skli. Jeg prøvde å finne tilbake til fotfestet men feilet stygt. Jeg landet med hele vekta mi oppå ankelen, hørte et ekkelt knekk og ble liggende. Først var jeg i sjokk tror jeg, for naboen min så hva som skjedde og kom løpende for å se om det gikk bra. Plutselig kom smertene. Det var så vondt at jeg aldri har kjent maken. Jeg gråt, ristet og brakk meg, og naboen strøk meg over ryggen og ringte etter ambulanse.

Jeg lå der i 10 minutter før ambulansen kom. Naboen hadde hentet tepper, fått av meg skoen og snakka rolig med meg. Det hjalp veldig. Når man aldri har vært i ambulanse før og har så vondt som jeg hadde det så blir man redd. Sånn er det bare.

Naboen hadde ringt Erik og fortalt hva som skjedde, og han var der sammen med meg når ambulansen kom. Jeg gråt og gråt og gråt.
I ambulansen tryglet jeg etter smertestillende, men da de ikke klarte å finne en blodåre måtte jeg vente enda lengre. Det føltes ut som at tida gikk i sneglefart, og jeg klarte ikke tenke på noe annet enn de enorme smertene jeg opplevde. Heldigvis var damen i ambulansen utrolig snill og forståelsesfull.

Da vi kom til sykehuset ble vi møtt av en lege som begynte å undersøke foten min. Jeg hylgråt og han sa noe som “hmm jeg tror ikke den er knekt men siden hun har så vondt så skal vi bare ta røntgen”. Jeg ble kjørt inn på røntgen rommet og måtte holde foten min i veldig smertefulle stillinger for at bildene skulle bli bra. Etterpå ble jeg kjørt inn på et rom og lagt i en seng, og fikk beskjeden om at “dette kan ta litt tid, dere må bare vente her”.

Jeg tryglet igjen etter smertestillende og endelig fikk jeg en morfin tabelett og en paracet. En time etter fallet fikk jeg endelig smerte lindring. Erik var sammen med meg hele tiden og når tabelettene slo inn følte jeg meg plutselig mye bedre. Vi snakka en god del, lo litt av hele situasjonen og ventet på at noen skulle komme inn å fortelle oss hva som var hva.

Etter tre kvarters tid kom en lege inn på rommet. Jeg sa noe slikt som “jeg tror ikke foten er knekt fordi jeg kan røre på den helt fint”, og legen smilte og sa “joda, den er nok knekt dessverre”. Vi fikk se på røntgen bildene og så bruddet. Jeg har aldri knekt noe før så det var litt interessant.

Etterpå fikk jeg gips på foten og krykker. Nå ligger jeg hjemme og venter på at mamma skal komme innom Jeg må ha gipsen på i 6 uker så det blir interessant å se hvordan det blir framover.

Så jeg skal definitivt invistere i brodder, og anbefaler dere å gjøre det samme. Man skal ikke tulle med glatt føre. Det vet jeg nå.

2 thoughts on “Historien om hvordan jeg brakk foten

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s