En ganske hyggelig avslutning på dagen

Nå som vi venter på Bane sin uunngåelige bortgang var det litt hyggelig å sjekke statistikken på bloggen for så å få seg en skikkelig overraskelse.

1-Ta inn hele skjermen 26.12.2015 174324
Over 200 besøkende på bloggen i dag. Jeg aner ikke hvordan det har gått til, men hyggelig er det uansett. Mon tro om noen har delt en link et sted. Dumt at jeg ikke kan sjekke det, men uansett er det jo fint å se. Lurer på hvem alle disse forskjellige menneskene er.

Min Monster High samling per i dag

Noen samler på frimerker, noen samler på porselensdukker, noen samler på mummikopper og noen (som jeg) samler på Monster High dukker. Det virker sikkert barnslig og uforståelig for noen av dere, men for meg er det utrolig koselig og fint. Jeg synes dukkene er utrolig fine og det er moro å få nye.

1-IMG_3293
Denne fikk jeg i julegave av pappa, og den har jeg egentlig ikke sett før en gang. Hun passa fint inn sammen med de andre.

1-IMG_3298
Honey Swamp er nok favorittdukka mi av alle sammen. Hun (til høyre) var den første dukka jeg kjøpte, og den til venstre ønska jeg meg veldig til jul. Mannen var flink og kjøpte den til meg i julegave, og det gjorde virkelig jula komplett.

Nå er hylla full og vi må nok sette opp en til etterhvert. Her er alle sammen samlet:
1-IMG_3292

En sørgelig nyhet

Da vi kom hjem på julaften la jeg merke til at en av degusene våre virka slapp og dårlig. Pusten var tung, øynene slappe og det kjentes ut som om noe sprakk inni meg. Jeg har sett det før, de samme symptomene, og vet veldig godt hvordan det ender. Jeg hadde to rotter som døde av det samme.

Etter å ha latt det gå noen dager har han ikke vist forbedring, men ikke noe mye forverring heller. Han spiser, drikker og løper i hjulet sitt, om noe saktere enn vanlig. Han lider ikke. Det er det viktigste. Han har det ikke vondt.

Etter å ha hatt samtale med veterinær har vi bestemt oss for å la det går sin gang. Så lenge han ikke lider.

Jeg har grått mye. Det er hardt å vente på. Tanker om hvordan det blir for broren når han dør. Deguser er flokkdyr og avhengige av hverandre. Dette er tungt.

1186004_552654398121336_1078197249_n

Første juledag

1-IMG_3288Jeg starta dagen med litt Twist i den nye Poul Pava skåla mi. Senere dro vi til foreldrene til Erik for å spise middag. Mamma var med og det var veldig hyggelig. Maten var nydelig og vi dro hjem ganske sent. Nå skal jeg ta livet med ro før vi skal ut igjen i morgen. Det er mye som skjer nå i romjula, mye familie å være sammen med, og det er jo det som er så trivelig.

1-IMG_3289

5 sangfavoritter fra desember 2015

Dette er ca de 5 mest hørte sangene på min Spotify liste. Jeg lager en ny liste hver måned så jeg slipper å kun høre på de samme sangene om og om igjen. Jeg har sikkert hørt Alexander The Great 50 ganger på denne måneden.

Gary Moore – Out in the fields

Iron Maiden – Alexander the Great

In Flames – System

Nightwish – The Phantom of the Opera

Seether, Amy Lee – Broken

Julaften

Åh jeg har hatt det så fint i dag at jeg stråler. Jeg sitter igjen med en varm og god følelse i magen, og er fornøyd med alt som har skjedd. Aldri har jeg spist så fantastisk god julemat som jeg har spist i dag. Etterpå ble det iskake og åpning av gaver. Alle fikk utrolig mye fint, og vi snakka om løst og fast imens en og en gave ble åpnet.
1-IMG_3247
1-IMG_3254
Rød kjole, rød leppestift, grønn strømpebukse og grønn øyenskygge ble temaet i kveld.
1-IMG_3268
Jeg fikk så utrolig mange fine gaver!
1-IMG_3253
– Poul Pava fat, glass og skåler. Jeg samler jo så det er jo fantastisk fint å få.
– Monster High dukker til samlingen min. De er så fine!
– Bodybutter fra The Body Shop, gode varme sokker, sengetøy og ny kniv. Erik fikk endelig riskokeren han har ønska seg i lang tid nå. For å si det mildt var vi begge sykt fornøyd med gavene i år.

Laika fikk julemiddag i form av frossen hel kylling, og den ble spist opp på null komme niks!
1-IMG_3258
Nå skal vi se Ringenes Herre, drikke julebrus, kose og spise godis. En fantastisk fin julaften i år! Jeg er så fornøyd at jeg får ikke sagt det nok.
1-IMG_3274
1-IMG_3285

30. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombiner

Historien om Lugia og Maximus

Jeg var 19 år da jeg ønsket meg en kanin. Etter å ha mista så mange rotter så ble det for tungt, og jeg ønska meg et dyr som levde lengre. Etter å ha lest meg opp litt (ikke for mye) fant vi en gård i nærheten som ga bort kaninunger. Valget mitt falt på en blå kaninjente med hengeører. Lugia.
264770_393133820740062_1929704994_n
Jeg var så forelska i dette lille dyret, hadde kjøpt meg det største buret de hadde på dyrebutikken og kunne ikke få nok av henne.
Vi merket at hun var ensom og uta seg. Hun satt bare i buret, ville ikke komme ut og var rett og slett deprimert. Etter å ha blitt revet bort fra mor og søsken, et frittgående kaninliv ute i en stall var hun altså blitt pakket inn i et bur som var 1 meter og 20 cm langt.

Det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn på kaninforum og fant ut at kaninbur ikke er tilstrekkelig. Lugia fikk en innhegning og ble bedre, men hun var så avhengig av meg at jeg pønska på om jeg ikke bare skulle få en til. Gi Lugia en venn rett og slett. Valget falt på livredde Maximus som var på dyrebutikken.
7812_510913672295409_789087841_n
Etter å ha kastrert Maximus ble Lugia og han gode venner, fikk en stor innhegning og alt virka å være bra. Men Lugia var aldri fornøyd. Hun viste store tegn på for lite stimuli og gravde ut av kassen, beit i gitteret og knurra mot oss om vi kom nært. Jeg ble anbefalt å kastrere henne.

Etter å ha ringt begge klinikkene her på Mo og fikk beskjed om at det var “unødvendig” og “slemt” selv om at jeg forklarte at hver eneste kanin i sørnorge som kom inn hos dyrebeskyttelsen ble kastrert med en gang. Jeg ringte Mosjøen også, og jeg husker at de lo av meg over telefonen “HA! kastrere en hunnkanin, nå har jeg aldri hørt!”. Jeg ble lei meg, la på røret og ga opp tanken om å få henne kastrert.
600080_391817467538364_579499588_n
Det ble mye flytting på meg. Det ble slutt mellom meg og eksen og kaninene ble med meg hjem til foreldrene mine. Tre uker senere fikk jeg en leilighet og  de ble med meg dit. Da jeg møtte Erik hjalp han meg å kaninsikre hele leiligheten så de kunne gå fritt. “Endelig!” tenkte jeg. NÅ blir Lugia fornøyd.

Det ble hun ikke. Hun fortsatte å gi uttrykk for at hun ikke ble stimulert, gravde ut av kassen, gravde i timesvis i et hjørne i leiligheten, løp rundt føttene våre og var veldig hormonell.

Nå var Lugia 3 år gammel. Jeg fikk beskjed på kaninforumene at jeg måtte gjøre noe feil. Det var min skyld at hun var som hun var. Jeg kjøpte leker, ga henne gnagemateriale, kjøpte den beste maten hun kunne få, men enda var det ikke nok. “Kastrer henne!” fikk jeg beskjed om. Jeg ringte veterinærkontoret igjen og fikk time. Jeg betalte 3000 og veterinæren fortalte meg hvor synd det var i Lugia som måtte gå igjennom en sånn operasjon. Jeg var den som var slem. Det var min feil.
393232_405291219524322_1000778058_n
Vi hadde håpet at alt skulle ordne seg etter kastrering, men siden Lugia var 3 år hadde den hormonelle adferden blitt en vane. Hun ga seg ikke. Da bestemte Erik og jeg oss for noe. Vi la ut en annonse om at hvis noen kunne gi henne et bedre hjem enn meg, så ville vi gi de bort. Kun hvis de ville få det bedre.

Jeg fikk napp. En dame som bodde på en stor gård hadde akkurat mista den ene kaninen sin, og den andre var ensom. Vi dro dit. Vi så den fantastisk store innhegningen, all den løpeplassen og gravemulighetene. Kaninene ble venner med en gang, Lugia heiv seg over gresset og jeg følte at nå har jeg gjort det rette.

3 måneder senere fikk jeg en melding. Lugia hadde gravd seg ut av innhegningen. De hadde ikke funnet henne. 3 uker gikk og jeg fikk beskjed om at hun måtte ha blitt tatt av reven. Lugia. Min Lugia var død. Alt var min skyld. Jeg hadde gitt henne opp. Alt jeg tenkte var at jeg hadde feilet henne. Det er fortsatt noe som gnager bak i tankene mine. Lugia er død.
272649_196137667106346_1247821_o
Maximus har det enda fantastisk der, men jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Hvordan det føltes. Jeg ville ikke ha kanin igjen.
2 år senere møtte jeg Tiberius. Nå har jeg to kaniner igjen og en del av meg tenker at dette er min nye sjanse. Tenk at jeg fikk to kaniner, fra forskjellige hjem, som har nøyaktig samme farge som de jeg hadde? En overtroisk del av meg føler at det er en mening bak dette. Jeg er så glad for å ha kaniner igjen, for at jeg har mer kunnskap nå enn jeg hadde da.

Dette er noe som kommer rett fra hjertet. Takk til dere som leste hele innlegget.