30. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombiner

Historien om Lugia og Maximus

Jeg var 19 år da jeg ønsket meg en kanin. Etter å ha mista så mange rotter så ble det for tungt, og jeg ønska meg et dyr som levde lengre. Etter å ha lest meg opp litt (ikke for mye) fant vi en gård i nærheten som ga bort kaninunger. Valget mitt falt på en blå kaninjente med hengeører. Lugia.
264770_393133820740062_1929704994_n
Jeg var så forelska i dette lille dyret, hadde kjøpt meg det største buret de hadde på dyrebutikken og kunne ikke få nok av henne.
Vi merket at hun var ensom og uta seg. Hun satt bare i buret, ville ikke komme ut og var rett og slett deprimert. Etter å ha blitt revet bort fra mor og søsken, et frittgående kaninliv ute i en stall var hun altså blitt pakket inn i et bur som var 1 meter og 20 cm langt.

Det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn på kaninforum og fant ut at kaninbur ikke er tilstrekkelig. Lugia fikk en innhegning og ble bedre, men hun var så avhengig av meg at jeg pønska på om jeg ikke bare skulle få en til. Gi Lugia en venn rett og slett. Valget falt på livredde Maximus som var på dyrebutikken.
7812_510913672295409_789087841_n
Etter å ha kastrert Maximus ble Lugia og han gode venner, fikk en stor innhegning og alt virka å være bra. Men Lugia var aldri fornøyd. Hun viste store tegn på for lite stimuli og gravde ut av kassen, beit i gitteret og knurra mot oss om vi kom nært. Jeg ble anbefalt å kastrere henne.

Etter å ha ringt begge klinikkene her på Mo og fikk beskjed om at det var “unødvendig” og “slemt” selv om at jeg forklarte at hver eneste kanin i sørnorge som kom inn hos dyrebeskyttelsen ble kastrert med en gang. Jeg ringte Mosjøen også, og jeg husker at de lo av meg over telefonen “HA! kastrere en hunnkanin, nå har jeg aldri hørt!”. Jeg ble lei meg, la på røret og ga opp tanken om å få henne kastrert.
600080_391817467538364_579499588_n
Det ble mye flytting på meg. Det ble slutt mellom meg og eksen og kaninene ble med meg hjem til foreldrene mine. Tre uker senere fikk jeg en leilighet og  de ble med meg dit. Da jeg møtte Erik hjalp han meg å kaninsikre hele leiligheten så de kunne gå fritt. “Endelig!” tenkte jeg. NÅ blir Lugia fornøyd.

Det ble hun ikke. Hun fortsatte å gi uttrykk for at hun ikke ble stimulert, gravde ut av kassen, gravde i timesvis i et hjørne i leiligheten, løp rundt føttene våre og var veldig hormonell.

Nå var Lugia 3 år gammel. Jeg fikk beskjed på kaninforumene at jeg måtte gjøre noe feil. Det var min skyld at hun var som hun var. Jeg kjøpte leker, ga henne gnagemateriale, kjøpte den beste maten hun kunne få, men enda var det ikke nok. “Kastrer henne!” fikk jeg beskjed om. Jeg ringte veterinærkontoret igjen og fikk time. Jeg betalte 3000 og veterinæren fortalte meg hvor synd det var i Lugia som måtte gå igjennom en sånn operasjon. Jeg var den som var slem. Det var min feil.
393232_405291219524322_1000778058_n
Vi hadde håpet at alt skulle ordne seg etter kastrering, men siden Lugia var 3 år hadde den hormonelle adferden blitt en vane. Hun ga seg ikke. Da bestemte Erik og jeg oss for noe. Vi la ut en annonse om at hvis noen kunne gi henne et bedre hjem enn meg, så ville vi gi de bort. Kun hvis de ville få det bedre.

Jeg fikk napp. En dame som bodde på en stor gård hadde akkurat mista den ene kaninen sin, og den andre var ensom. Vi dro dit. Vi så den fantastisk store innhegningen, all den løpeplassen og gravemulighetene. Kaninene ble venner med en gang, Lugia heiv seg over gresset og jeg følte at nå har jeg gjort det rette.

3 måneder senere fikk jeg en melding. Lugia hadde gravd seg ut av innhegningen. De hadde ikke funnet henne. 3 uker gikk og jeg fikk beskjed om at hun måtte ha blitt tatt av reven. Lugia. Min Lugia var død. Alt var min skyld. Jeg hadde gitt henne opp. Alt jeg tenkte var at jeg hadde feilet henne. Det er fortsatt noe som gnager bak i tankene mine. Lugia er død.
272649_196137667106346_1247821_o
Maximus har det enda fantastisk der, men jeg klarer ikke slutte å tenke på dem. Hvordan det føltes. Jeg ville ikke ha kanin igjen.
2 år senere møtte jeg Tiberius. Nå har jeg to kaniner igjen og en del av meg tenker at dette er min nye sjanse. Tenk at jeg fikk to kaniner, fra forskjellige hjem, som har nøyaktig samme farge som de jeg hadde? En overtroisk del av meg føler at det er en mening bak dette. Jeg er så glad for å ha kaniner igjen, for at jeg har mer kunnskap nå enn jeg hadde da.

Dette er noe som kommer rett fra hjertet. Takk til dere som leste hele innlegget.

Posted in Alt

3 thoughts on “30. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombiner

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s